Må ikke vike unna problemene
Siktelsen mot en imam som skal ha slått barn på en koranskole på Fjell i Drammen, har med rette skapt debatt. Det er bra å høre de muslimske lederne som er klare på at slike overgrep svekker islam og er uakseptabelt. Flere burde vært like tydelige på at problemet tas på alvor.
Imamen er ikke dømt eller tiltalt, men mange indikasjoner fra skole og tidligere koranskoleelever tyder på at dette er et alvorlig problem – selv om det selvsagt ikke er grunnlag for å anklage alle. For muslimer er det sikkert irriterende å måtte forsvare alle negative handlinger begått av enkeltpersoner eller grupper med samme tro. Men samtidig kommer anklagene fra så mange hold at det ikke kan såes tvil om hvor menighetene står her. Selv om vold mot barn i oppdragelsen er altfor vanlig i mange land og kulturer, så er det viktig at dette verken godtas eller unnskyldes i de organiserte menighetene.
Desto mer forstemmende er det å høre talsmenn fra menigheten som sier at den siktede imamen er snill som et lam, eller som mener at dette kan skyldes barns livlige fantasi. Å mistro barna i en så vanskelig sak, vitner om manglende vilje til å ta problemet på alvor.
Denne unnvikelsesreaksjonen var for øvrig den samme som kom fra enkelte kristne miljøer etter anmeldelser fra unge kvinner mot predikanter for seksuelle overgrep for 10-15 år siden. Erfaringene da var at hvis det ikke reageres klart, og ofrene ikke tas på alvor, vil det ta lengre tid å få bukt med dette problemet og lengre tid å bygge opp tillit i samfunnet.
Det er gått sju år siden politiet fikk de første meldingene om slike overgrep. Når det ikke har blitt en siktelse før nå, så forteller det to ting. Det ene er at politiet lenge har prøvd å ta tak i dette problemet på andre måter gjennom dialog, og har hatt et ønske om å unngå å dra barn inn i dommeravhør. Det kan være gode grunner til å jobbe med andre verktøy enn bare straffereaksjoner. Men sju år er lang tid, og det er på høy tid at forholdet føres inn i straffeapparatet.
Men sju år forteller også at politiet sliter med å få nok bevis til å ta ut en tiltale og gå i retten. Det er krevende i forhold til barn. Det er fare for at denne saken ikke blir prøvd av rettsapparatet. Politiets motiv for å gå ut nå kan derfor like gjerne være å ta et mer offisielt oppgjør i forhold til å markere at dette er en oppførsel som er helt uakseptabel.
Tilfeldigvis ble siktelsen kjent i Drammens Tidende samme dag som justisminister Knut Storberget møtte minoritetsungdom og Barneombudet for å diskutere om det lettere blir tolerert overgrep i minoritetsmiljøer. Det er dessverre indikasjoner på det, enten det gjelder straffbare forhold eller den generelle diskrimineringen som rammer mange kvinner. Det kan gjelde både skoleverket, barnevernet og kanskje også politiet – selv om det også finnes eksempler på det motsatte. Desto viktigere er det å følge raskt og tett opp i de konkrete sakene som blir avdekket.
Innspill som også står i Drammens Tidende, onsdag 10. juni
Jeg er VELDIG enig i (som resten av Norge…) at det ikke skal øves vold mot barn, og at det må tas tak i for å stoppes så fort noen blir oppmerksom på at det skjer. MEN se hva som står på denne lenken:
http://www.barnehage.no/no/Nyheter/3480/Juni/Derfor-bor-du-kjefte-mindre/
Det er ikke bare andre kulturer enn vår “trygge norske” som skal være på vakt. Jeg tror det er svært viktig at vi også går hele befolkningen jevnlig etter i sømmene for overgrep mot barn, enten det er fysisk eller psykisk.
Det er vanskelig å være uenig med deg der. Utfordringen i denne saken er at det blir et veldig fokus på de muslimske miljøene på et forhold som er relatitv vanlig i veldig mange land uavhengig av tro. Men det som er viktig her er at hvis beskrivelsene er så omfattende som det virker som så skjer dette i en organisert sammenheng i Norge, og ikke i privat regi. Og det er nok ikke så vanlig.
mvh
Geir Arne Bore
Jeg tror problemet er at mange foreldre med minoritetsbakgrunn ikke anser fysisk avstraffelse som angrep mot barna, mange gjør dette med gode intensjoner. Her er det store utfordringer foran oss. Ikke bare må vi jobbe mot dette i moskeene, men også arbeide for å endre holdningene til foreldrene. At de ikke vet bedre er et faktum, men ingen unnskyldning!
Forøvrig er jeg enig med deg, dette var et godt innspill.
Takk
Jeg er enig med deg, men mener det er et skille mellom enkeltpersoner og det som eventuelt skjer i organiserte menigher (som får statsstøtte).
Jeg ser du poengterer at dette handler om å skille mellom enkeltpersoner og det som skjer i det offentlige rom. Tror du ikke at barn får kjeft (jeg viser til mitt forrige innlegg om dansk pedagog som anser kjefting som like skadelig som fysisk vold) i norske miljøer annet enn i hjemmene??
Det er vel ikke bare jeg som har opplevd noe annet?
Jeg mener ikke å vri fokuset, men å utvide det når vi først har oppe vold mot barn i media, vold utført i organisert og / eller institusjonalisert virksomhet.
Jeg synes det er så fort at de bekymringene vi har i barnehage og skole (jeg jobber begge steder) falmer, og at vi skjuler oss litt, når mer graverende ting kommer opp i media. Men det er graverende nok at ett barn får kjeft igjen og igjen og igjen gjennom hele oppveksten; først i barnehage og så i skole. Hvem melder slike ting til politiet?
Enkelte barnehager gjennomfører noen ganger “fargeundersøkelser” av de voksne på barna. Det vil si barna får ulike fargekoder alt etter hvordan de oppleves av de voksne.
Mange har fått seg en skikkelig aha-opplevelse etter at barnas fargeskalaer blir samlet inn, og det noen ganger viser seg at ett eller to av barna faktisk bare er avkodet bare med svart eller mørkeblått; som representerer “disse synes jeg ikke spesielt godt om”! Det er ikke så langt fra å tenke at det nok kan bli for kraftig kjeft litt for ofte overfor disse barna…
Men som skrevet; dette ikke for å avspore men for å innpense – når jeg først er på togmetaforen.
http://twitter.com/filosofikari
Jeg er ikke uenig med deg i at det private rom er like viktig for barnet som det som skjer i mer organiserte former. Det var en respons på hva det er mest naturlig å fokusere på i den offentlige debatten, fordi det ligger noen størrekrav på strukturene enn enkeltpersonene.
Hvis man utvider perspektivet veldig, så ligger det også en fare i at den ikke får noe fokus og ingen effekt.
Men så er det et godt poeng du bringer fram i forhold til effekten av kjeft. Der er vi vel alle sårbare for kritikk. Mange av oss har nok en munnbruk mot egne barn som ikke ville blitt akseptert i yrkeslivene våre. Skadeomfanget av dette er jeg usikker på. Her tror jeg det må litt tyngre materiale til en enkeltundersøkelse fra Danmark – selv om det er et interessant innlegg i debatten.