OL-bloggen

Lørdag 27. februar 09.58, lokal tid

Det var så merkelig stille i gatene i Vancouver denne dagen, alle stoppet opp og stirret mot et veikryss,og jeg spurte, frekk og freidig som jeg er ; hva skjer a? Jo, det canadiske ridende politi skulle ha oppvisning om en halv time.

Så selvfølgelig ventet jeg, på landets store stolthets promenade.
Og i morgen er det landets helter nummer to(eller mest trolig; en) som skal ride gullet inn i solnedgangen, og jeg er klar for å avslutte OL med stil; det aller største, ihvertall her borte. Det at det ble Canada mot USA i ishockeyfinalen til slutt er en drøm som har blitt virkelig ,her i drømmenes sirkus; Vancouver-OL.

Det virkelig koker foran denne finalen, og som en CTV-reporter sa det: “Du må hete Brad Pitt for å få en offisiell billett til denne begivenheten. Jeg heter ikke Brad, men greide via alltid oppofrende pressesjef Lars Otto Bjørnland å skaffe en billett til finalen. Takk, Lars Otto; gleder meg som en unge..

Fredag 26. februar klokken 1513 lokal tid

Det var stor idrett av Ole Einar Bjørndalen på siste etappe, og en stor utgave av kjærlighet på pinne han fikk av kona Nathalie Santer-Bjørndalen etter stafettgull i slapset i Whistler.
Mannen som hadde syv bom fra forrige øvelse var valgt ut til å stå i mot presset på ankertappen for Norge. Trenerne var ikke særlig i tvil. Ole Einar var ikke i tvil. Det er i slike situasjoner han er så sterk,og det er når han skal komme tilbake etter en nedtur at han er så utrolig offensiv. Det var som østerrikske Sumann oppgitt sa det. -Jeg bruker stort sett å gå ut på siste etappen sammen med Bjørndalen, og så er alltid han først mål.
Så nå er “Der König der Biathleten “, som tyskerne kaller ham bare et par medaljer bak OL-legenden Bjørn Dæhlie, og Simostrandas store konge kan ta også denne rekorden. For veteranen satser selvfølgelig fire nye år mot neste OL i Russland. Denne karen blir visst aldri mett,og de som tvilte på at han virkelig mente at stafettgull var viktigere enn et individuelt gull under dette OL, kunne bare se på ansiktet hans da han gikk i mål. Det lyste av glede og takknemlighet,og etterpå ble det altså også litt kjærlighet.

Torsdag 25. februar 18.43 lokal tid

Det var stilt ekle spørsmål ved om Vibeke Skofteruds krystallblå øyne slett ikke hadde noe på startstreken i en OL-stafett å gjøre. De spørsmålene svarte Vibeke selv på ,effektivt og elegant, ved å levere en førsteetappe det luktet svidd av. De utforkjøringene var det Hedda-klasse over, og hun lot seg aldri stresse av at andre , til tider, lå et stykke foran henne på den viktige førsteetappen.

Egil “Egon” Kristiansen hadde en plan,og den fulgte Vibeke. Dermed var det servert for resten av Kristiansen-banden. Og med OL-dronningen selv, Marit Bjørgen , på siste etappe, ja, så måtte det bare bli gull.

Og det er som personlig trener Steinar Mundal sa det stolt på telefon , direct from Konnerud; – I dag viste Vibeke at hun er en stor skiløper, nok en gang.

Og nå håper og tror jeg det blir plass på 30-kilometer klassisk på lørdag, og da kan det fort bli en medalje til på vår nye; “local girl”.

Onsdag 24. februar 16.40 lokal tid

Jeg hadde tenkt å ta en rolig dag med stafettgull via TV.  Hedda hadde gledet meg utrolig med sølv i snøkaven der langt oppe i Cypress-fjellene sent en tirsdag kveld, Gjerdalen var ute av stafettlaget og jeg hadde logget inn fra Cypress via Vancouver en time over midnatt, i  nattgråe Whistler . Og i mitt naive sinn så jeg  for meg en dag uten vekkerklokke, en god frukost,  deilig dusj for så å se Northug og  gutta starte på stafett-gulljakten på TV på rommet, sånn ved 11-tiden. Dream on. Her i Canada er vår egen favorittgren, stafett herrer langrenn, bare et lite pausegjesp mellom kvinner bobsleigh og aking. Ingenting fra langrennsgutt på mitt lille  TV i Alpenglow.

Det er egentlig  bare ishockey, og kanadiske gull forøvrig,  som gjelder i tillegg til litt alpint,curling og faktisk en dash freestyle skicross. Hedda fra Filtvet er trolig den mest viste norske utøveren her i  Canada på riksdekkende TV. For på CTV,og kanadisk TV forøvrig, er det stort sett hockey, og atter icehockey, som gjelder.

 ”Hockey is not only a game, its our game”, er strofen i Canada, og i  dag  handler alt om kampen som mange mener er den “moralske finalen”, kvartfinalen mellom Canada og Russland og ikke minst; møtet mellom profilene, legendene i NHL; møtet mellom  verdens to beste ishockeyspillere: kanadas Sidney Crosby(t.h) og russlands Alexander Oveckhin. Begge tjener 9 millioner dollar, rundt 55 millioner kroner, i året i sine respektive klubber.

Jeg har etterhvert blitt forholdsvis påtvunget “inside”  i ishockey, og har skjønt så mye at  disse to gutta  kniver i National Hockey League om å være de beste spillerne, og om alt annet. I  følge Stavanger Aftenblads alltid oppdaterte hockey-sider er Sidney Crosby  den ubestridte  største i Canada, og det har til og med jeg skjønt etter å ha sett trynet hans på TV hver eneste dag hittil. Han kombinerer kraft og en fantastisk teknikk med spilleforståelse og målscoreregenskaper. Ovechkin er mer voldsom i spillestilen. Han veier 107 kilo og takler motstanderne knallhardt. Det fikk tsjekkias superstjerne Jaromir Jagr kjenne i gruppespillet. Men nå er det 7-3 til hjemmelaget , og jeg må skru ned volumet på TV.

Sorry; klysa, pølsa, Ole Einar, Anders, Vibeke og Håvard.  Her har  dere like stor sjanse som  en snøball i helvete for å overta det kanadiske podiet.

Tirsdag 23. februar 17.02 lokal tidDette er absolutt det største så langt i OL. Tenke seg til at denne friskusen fra Filtvet; Hedda Berntsen, skulle slå til med en sølv i snøstormen i Cypress. Jeg setter noen canadiske doller på at dette er den mest allsidige medljevinneren i OL. Denne  33-åringen fra Hurum har nemlig  VM-bronse i slalom, VM-gull i telemark og nå altså OL-sølv i skicross.I tillegg tester hun ut blant annet idretter som ishockey og skihopping. Say no more, jeg ble både rørt og stolt over å være en av få nordmenn der oppe i Cypress-fjellene  i snøføyka tirsdag kveld. Hvilken jente, og hvilken  feiring med søster Ingrid og venner  på stadion etterpå. Nei, detta var morro. Heia Hedda!!!!

Mandag 22. februar 12.00 lokal tid

HURRA ! for Norge og Petter Northug! Endelig klaffet det også for Northugen,og det var velfortjent etter mye motgang og urutinert og arrogant mediatakling.

Noen timer før rennet traff jeg gullgutta sammen med sprinttrener Aune på vei til stadion,  og Northug virket uhyre konsentrert.

Men jeg må innrømme at jeg i mitt stille ,og ondskapsfulle og frekke, sinn,  tenkte helt  for meg selv, der og da:  ”Klysa og Pølsa på samme lag. Kan det gå bra da??”

Men det gjorde det så det holdt, og jeg rakk til og med  å få med meg det hele fra tilskuerplass. Da  fikk jeg  se en  en helt annen side av Petter. Etter seieren så han ut som en overlykkelig guttunge som hadde fått akkurat det han ønsket seg mest  til jul, men aldri trodde julenissen vil gi ham.

Og så ble også jeg vitne til at Petter Nome-klemming mellom  velvoksne menn fortsatt er  veldig pupulært i Norge  Først var det “klysa og pølsa”, og så var det leder for langrennskomiteen, Hermod Bjørkestøl og landslagstrener Morten Djupvik som koste tett.

 Og i morgen håper jeg at Hedda og Håvard også klemmer til….

Søndag 17.42, lokal tid

Etter en skikkelig  bomtur til skiskytterstadion med Ole Einar Bjørndalens grusomme skyting, en trøstende Nathalia Santer-Bjørndalen via mobil og ikke for å glemme Kong Haralds bursdag,  sitter jeg nå og ser på Canada og USA på CTV mens jeg skriver blogg. Men jeg skulle heller vært ute i gatene i Whistler der det bobler av folk for tiden.

Det er nesten som å oppleve Lillehammer på nytt. Canadierne er utrolig høflige og glade, og det meste fungerer helt perfekt, ja nesten som i Lillehammer, mangler bare et titalls minusgrader og et par herrelandslagløpere som går inn til gull på langrenn i stedet for å klage..

Men ute i gatene skjer det utrolig mye på tross av at man i Norge nok er mye mer opptatt av Northugs ski og dårlige humør.

Jeg imidlertid, vurderer om jeg skal gå ut i gatene her for å se resten av det store naboppgjøret i ishockey mellom Canada-USA, men må nok se an resultat før jeg tar det skrittet.  Nå er det 2-2-,og verdens raskeste idrett er virkelig noe man her er utrolig opptatt av her i Canada.

Får bare håper det blir canadisk seier så jeg i morgen tidlig  kan si “well done” til sjåføren på bussen til laghopping og før jeg  inkasserer nok et gull på forhånd.(uten at det har vært noen suksess hittil)

Lørdag 19.30 lokal tid

Det har mildest talt vært en begivenhetsrik lørdag her i OL, selv om vi på grunn av tidsforskjell,  mangel på søndagsavis, trykketider og deadlines sjelden får rapportert hva som skjer,ihvertfall ikke akkurat her og da.

Men etter å ha stått tidlig opp, sendt kollega Sandberg den lange veien hjem, så  gikk turen til hoppbakken der forventningene var store og bortforklaringene til Anders og Clas Brede minst like store. Vi får bare håpe at det var bakvinden som ødela for våre gutter, og ikke noe annet. Lagkonkurransen er uansett en mulighet for å vise hva hoppgutta fra Norge egentlig  er bygda av.

Så sprintet vi videre til innspurten på mennenes 30 kilometer skibytte, som egentlig handlet mest om et stavbytte, nærmere bestemt Petter Northugs stavbytte og stavproblem som også visstnok skal skyldes gullvinner, svenske Marcus Hellner. 

 Jeg var ute blant publikum og så på storskjermen at Northug var i klammerier med Hellner og at det endte med et bytte av staver.  Men likevel var det overraskende at super-Northug ikke kom tilbake, og jeg var like deppet som de mange viking-hjelmene  som tuslet ut av stadion med en dårlig smak i munnen, denne påskeværdagen i Whistler-fjellene.

Og tilbake til  pressen kom han aldri, Northug.  Arrogant, og selvsagt superskuffet , gikk han forbi alt som var av norsk presse.

Og Buskerud-karen Tord Asle Gjerdalen(19.plass) sa det jo på en grei måte til Drammens Tidendes utskremte, at vi egentlig  burde gratulere svenskene som brukte taktisk kløkt. Først prøvde de å sprenge feltet  for å unngå en spurt med Northug, og etterpå kjørte de  lagtaktisk perfekt, selv om de var “uheldige” å ramme Northugs stav.

Så spør du meg har ”Kæm e kongen”  fortsatt litt å lære, både i forhold til å takle vanskelige svensker/konkurrenter og oppføre seg noenlunde normalt i forhold til media slik han er forpliktet til, uansett hvordan det går. Det er ikke alltid “barnskirenn”, vet du.

Og så kom Håvard Bøkko fra Hol susende inn til en utrolig  gledelig bronse i Richmond på tampen av en spesiell OL-lørdag. Etter eksepsjonelt  mye motgang er det ikke rart hallingen  takket en mann med mye skjegg og litt stor mage..

Da er det klart for siste jakt på  et indivudelt OL-gull her i Whistler,og jeg tror på   “kongen”; Ole Einar.

Lørdag 20. februar 08.15 lokal tid

På vei til våre ettermiddagsavtaler i Vancouver var det var litt rart å kjøre rett forbi løypa der Aksel Lund Svindal skulle ta gull et par timer senere, og etterpå måtte ta intervjuer angående Vibeke Skofteruds skader, opp i Whistler-fjellene, på telefon i en taxi mens vi trålet rundt i ett av  Vancouvers forsteder.

Men i denne bransjen må man ta noen valg. -Du kan ikke “dekke” OL , sa en sportssjef en gang. Og det stemmer veldig bra.  Det er ikke mulig å være på mer enn ett sted om gangen,og med slike avstander mellom de mange begivenhetene som her i Canada må man bare stå på opprinnelige plan som i går var å delta på pressemøtet med vår to skicrossutvøre Hedda Berntsen og Gro Kvinlog Genlid samt oppspore frelsesarme-frivillig  Jonathan fra Drammen.

Og en svært så påståelig kvinnelig drossjesjåfør lurte oss i tillegg fullstendig ut på viddene, og det ble en lang gåtur og en ny drosjetur for å komme tilbake på rett kurs før vi oppsporet vår drammenser. Og ut på kveldingen rakk vi også møtet med våre  to veldig så opplagte skicrossjenter i  den olympiske deltakerlandsbyen der sikkerhetstiltakene var i høysetet.  Landsbyen  ligger imidlertid  svært så vakkert til med både “waterfront” og opplyst ”skyline” som utsikt.

 Så var det to og en halvtimes søvndyssende busstur “hjem” til Whistler, og dermed var det midtnatt og nok en  OL-dag var til endes.

Og slutt er det desverre også for  min gode kollega og dyktige fotograf  Tore Sandbergs OL-oppdrag. Han reiser  hjem til snøkaos i Solbergelva i formiddag,og etterlater meg helt alene her oppe i de ville fjellene.

Men det er  bare å krumme ryggen og gyve løs på Anders Jacobsen i hoppbakken og muligens rekker jeg en snartur innom Tord Asle Gjerdalens duathlon.

Fredag 19. februar 09.05. lokal tid

Så kom dagen alle norske ventet på, og hvilken jubeldag det ble.

Tre medaljer med et etterlengtet og velfortjent OL-gull til Tora Berger, og så  var det duket for mestermøtet mellom “kongen” og kronprinsen.Og kronprins Emil Hegle Svendsen gikk seierende ut av duellen denne gangen, mens Simostranda-ikonet Ole Einar Bjørndalen kunne ta i mot sin OL-medalje nummer 10 i folkehavet i Whistler sentrum.

Og det var utrolig spesielt å stå der blant mye canadisk og amerikansk publikum og overvære tre norske få tildelt medaljer mens skiskytterledelsen klemte hverandre og jublet. Smøresjef Svein Ivar Moen fra Ål blunket lurt til tidligere landslagsjef Roger Grubben, skistrukturekspert Olav Stuveseth fra Hokksund sikret seg sine egen OL-minner i kameraet og skytetrener Joar Himle vaiet rundt med et stort norsk flagg og stilte opp på lagbilde sammen med skiskytterjentene.

Etter en svært så hektisk og slitsom  dag kom følelsen   av å være med på noe stort snikende fram i øyekroken, og jeg slo til og med til med  nasjonalsang, og det to ganger på samme kveld.

Bra at bare de aller nærmeste hørte meg. 

I dag blir det tur ned til Vancouver igjen , nå for å treffe vår lokale skicross-håp Hedda Berntsen og for å spore opp en frelsesarme-soldat fra Drammen.