An Odd view

En kommunepolitiker jobber så svetten siler, men belønnes med knapper og glansbilder. En fylkespolitiker, derimot, kan leve av vervene, og noen lever svært godt. Hvorfor er det slik?

Hvor mye er egentlig en fylkespolitiker verdt? Skal fylkesordføreren få utbetalt 70, 75 eller 80 prosent av en statsråds godtgjørelse? Og hvordan skal en heltidspolitiker plassere seg sammenlignet med fylkesordføreren? Denne krevende øvelsen var fylkestinget gjennom i går ettermiddag. Konklusjonen på debatten ble omtrent slik: Flertallet angrer på at de ikke bevilget seg lønnstillegg i fjor, tar derfor et solid løft i år, og ender opp med en godtgjørelse som riktig kan sammenlignes med andre fylkespolitikere, men som er en hån mot alle kommunepolitikere som både gjør en større og viktigere innsats for det norske folkestyret.

Å lytte til fylkespolitikeres omtale av egen betydning, er nemlig ganske spesielt. Fylkespolitikerne rekrutteres i regel fra kommunestyrene, men de sammenligner ikke seg selv med et hvilket som helst medlem i et formannskap eller hovedutvalg når godtgjørelsene skal fastsettes. Nei, da er sammenligningsgrunnlaget plutselig statsrådene, altså landets fremste politikere med det aller tyngste ansvare – de som er representert rundt Kongens bord.

Sammenligningen med regjeringsmedlemmene gjelder vel å merke partienes viktigste tillitsvalgte, de som har fulltidsjobb i fylkeshuset. Ja, i fylkeskommunen har de folkevalgte til og med vedtatt en så sjenerøs ordning at den som jobber 65 prosent eller mer, får full godtgjørelse. Det minner om dem som en gang greide å forhandle seg fram til kompensasjon for fravær av ulempe, som det het i forhandlingsprotokollen. Vi har altså fått en situasjon der kommunestyrepolitikere som har det folkevalgte ansvar i lokalsamfunnene, avspises med knapper og glansbilder, mens fylkespolitikere hever betydelige honorarer, enten de er fulltid eller menige folkevalgte. Det er å snu saken på hodet, for det er lokalpolitikerne som viktigst for folk flest.

Kommentar i DT 16. juni