An Odd view

Når fylkets ordførere i dag markerer at Buskerud er 250 år, reiser de «hjem» til fylkets vugge, nemlig Buskerud gård i Åmot. Dette godset, som selv Paven i Roma en gang hadde meninger om, ligger så bortgjemt at de inviterte ordførerne har fått tilsendt veikart, slik at de skal kunne finne fram. Bygningsmassen er de siste årene blitt pusset opp for mer enn ti millioner kroner, og fremstår nå innbydende og funksjonell. Det er bare ett problem: Godset står tomt, og ingen vet hvem som skal bruke det eller hva det skal brukes til.

Godset har en fantastisk historie. Da den smått skandaliserte godseier Peter Collett jr måtte søke avskjed som høyesterettsdommer på 1820-tallet, viet han sitt liv til godset på Åmot. Med 400 ansatte og store inntekter fra gruvevirksomhet, tømmer og trelast realiserte han sine drømmer. Hans arrangerte selskaper i Jane Austen-stil etter standard fra britisk adel. Hans bibliotek, som i dag er innelåst på Drammens Museum, omfatter mer enn 4500 bind. Hans hage, «Den romantiske park», skal ha vært en av Nordens vakreste.

Selvsagt kunne Buskerud gods vært en av fylkets store turistattraksjoner. Nærheten til Blaafarveværket er i seg selv et argument for akkurat det. Den romantiske park kunne gjenskapes. Selve huset kunne brukes til representasjon, møter og seminarer. Et internat og moderne kjøkken ligger vegg i vegg. Det store løftet er allerede gjort, og resten ligger egentlig til rette – med ett unntak. Veiene fram til godset har i dag en standard som ikke tåler masseturisme. Det må det kunne finnes en løsning på. Å ta i bruk den skjulte, uslepne diamanten av et gods på Åmot ville ikke bare innebære å ta vare på en kulturarv. Det ville også ha en identitetsskapende betydning. For godset har en lang og spennende tradisjon fra lenge før Colletts tid.

Å gjenreise Buskerud fylkes vugge handler derfor om noe mer enn et nytt turistmål og nye selskapslokaler. Det handler om å ta vare på fylkets historie og identitet, og gjøre historien tilgjengelig for et bredest mulig publikum.

Leder 14. juni 2010

odd Myklebust
SAMFUNNSREDAKTØR
odd.myklebust@dt.no

Vi skulle egentlig til Mexico. Vi hadde feriert så mange år i Thailand at vi mente det fristet mer å reise et helt annet sted. Så dukket det helt tilfeldig opp en annonse om feriehus i Hua Hin, Thailand, og deretter var vi solgt. Vi fant vårt paradis, Thailand ble vårt annet hjemland, og naturligvis følger vi nyhetene derfra med intens interesse.

Vi bor ikke på stranden i Hua Hin. Dit er det vel en kilometer eller ti minutter på sykkel. Men vi bor likevel sentralt i en by på Drammens størrelse. En av mange fordeler med nettopp Hua Hin er at det er en by, med alle de kvaliteter det innebærer. Det er ingen turistmaskin. Og fordi Kongen og hans familie bor der det meste av året, er det rent og pent og anstendig. Det er ikke Pattaya, Phuket eller Koh Samui.

I lille Hua Hin har vi alt. Det fins ingen restaurant jeg vet om som kan matche en kveld på fasjonable Sofitel. Å sitte på den seks klometer lange bystranden og nyte en salat på Veranda Lodge eller se soloppgangen fra Hua Hin viewpoint er magiske øyeblikk. Rundt byen er det et ti-talls world class golfbaner, og hele tiden vet vi at den magiske metropolen Bangkok bare er et par timer unna . Men nettopp derfor er det også mulig å se de store utfordringene Thailand står overfor, fra fasjonable Hua Hin, dit ekteparet Beckham, supermodellen Kate Moss og skuespillerne Uma Thurman og Elizabeth Hurley gjerne ferierer mens de pleies på beachfront Chivasom, gjentatte ganger kåret til verdens beste spahotell.

Selvsagt skulle jeg også gjerne bodd på stranden, men jeg har ikke betalingsevne til det. De eksklusive strandleilighetene er forbeholdt nyrike og aristokratiske Bangkok-thaier. Det er dem vel unt, tenkte jeg, inntil jeg forsto at de er aldri der. De fantastiske leilighetene, mange av dem på over 300 kvadratmeter med egen pool, står tomme. Ett av disse leilighetskompleksene består av 124 leiligheter. I jule- og nyttårshelgen, da også mange thaier har mange dager fri, lyste det i fire av dem. Hvorfor? For disse rike Bangkok-thaiene betyr det mye mer å fortelle andre at de har skaffet seg en leilighet beachfront Hua Hin enn å bruke den. Det er statusen som gjelder. Andre ord for det er at de har for mye penger.

Foran disse leilighetene går alltid strandselgeren Jem, opp og ned stranden, med svær oppakning, 12 kilometer, i stekende hete. Hun er 36, er gift og er tenåringsmor. Jem er en fantastisk jente, men sist jeg snakket med henne, var hun sliten. Hun fikk ikke lenger selge så mye hun ville. Strandsalget vargjennomregulert, og de hadde tatt fra henne en lukrativ geskjeft av t-skjorter. Det eneste hun nå kunne selge var fjorårsmodeller av utdaterte badeshorts. Gjennomsnittlig dagsinntekt er ca 20 kroner, før de tok fra henne t-skjortene. 

Jeg kjøpte henne en kald 7 Up, slik jeg pleier, og den smakte godt. Hun slukte flasken i grådige slurker, tørket svetten av panna og fortsatte de siste kilometerne. Hun hadde bare solgt en eneste shorts den dagen, det vil si en dagsinntekt på rundt fem kroner.

Jeg har sett Bangkok brenne de siste dagene, på TV, i aviser, i sosiale medier. Selvsagt gråter jeg for mitt annet hjemland, men jeg forstår også hvorfor Smilets land er i ferd med å kveles av korrupsjon og klassekamp. På den annen side er jeg uforbederlig optimist, og mitt håp er at uroen vil tvinge fram helt nødvendige sosiale reformer. Historien tilsier, tror jeg, at middelklassen er den eneste med nok kunnskap og nok ressurser til å drive fram de nødvendinge endringene. I så måte håper jeg at Thailands statsminister fortsetter en god stund til.

Statsminister Jens Stoltenbergs tale sist uke om regjeringens økte satsing på jernbane, var en viktig bekreftelse på at Drammensregionen de neste årene blir enda tettere knyttet til hovedstadsregionen. Stoltenberg vil ha flytogstandard på pendlertrafikken i Oslo-regionen, noe som ikke bare betyr økt komfort, men også pendlertrafikk med langt høyere hastighet enn i dag. Flytog-standard betyr maksimal hastighet på 210 kilometer i timen. I dag bruker som kjent Flytoget 19 minutter fra Oslo S til Gardermoen, en strekning på litt under fem mil. Om noen år vil derfor et direktetog fra Drammen til Oslo sentrum ta 15 minutter, under halvparten av den tiden det tar å trafikkere denne strekningen i dag.

Det er ikke vanskelig å se at dobbeltspor fra Oslo til Vestfold kommer til å bli en kraftig katalysator for veksten i vår region. Følelse av avstand er like mye reisetid som det korrekte antallet kilometer. Når det tar like lang tid å reise til og fra Oslo som det tar å kjøre lokalbussen internt i Oslo, blir Drammensregionen med ett en mye mer integrert del av Stor-Oslo. Samtidig kommer dette til å legge føringer for jernbanesatsingen også lokalt. Det er for eksempel vanskelig å se at den nye satsingen på Strømsø ikke inkluderer et skikkelig parkeringshus for togreisende, i nær tilknytning til jernbanestasjonen. Strømsø er og blir et viktig transportknutepunkt, og vil kreve god plass til både busser, taxier og privatbiler. Den miljøpolitiske målsettingen må være at de som i dag pendler med bil til Oslo, i stedet velger å ta toget. Skal man få til dette, må det være mulig å kjøre så å si til perrongen, enten i bil, taxi eller buss, slik at toget blir et godt alternativ.

En annen utfordring er den fremtidige bruken av Lierstranda. Her ligger det en åpenbar konflikt mellom Liers behov for den grønne og miljøvennlige Lierstranda og storsamfunnets jernbanesatsing. Med dobbeltspor, satsing på både pendlere og reisende til Oslo Lufthavn, er det ikke vanskelig å se at Jernbaneverket må båndlegge store arealer på Lierstranda. Selv om regjeringens ambisiøse jernbanesatsingen derfor inneholder mest godt nytt, er det også en bakside av medaljen.

Sist uke fant det sted et paradigmeskifte i fylkeskommunen. Dette historiske skiftet, som altså innebærer en helt ny måte å tenke og gjøre ting på, kommer til å få stor betydning i hver enkelt kommune, og det får betydning for det kommunale selvstyret. Konkret handlet saken om at rådmann Runar Hannevold ba fylkesutvalget om å fremme innsigelse mot Nedre Eikers kommunedelplan. I praksis betyr dette at fylket blant annet protesterer mot at Nedre Eiker vil etablere et stort boligfelt sør for Korvaldveien, et boligfelt fylkesrådmannen mener strider mot rikspolitiske føringer for areal og transportplanlegging. Det blir frarådet å legge opp til spredt utbygging av nye boliger utenfor tettstedsavgrensningen.

Tidligere fylkesrådmann Matz Sandman nektet å bruke innsigelser som et maktpolitisk virkemiddel. Han mente innsigelser var en lite hensiktsmessig og nærmest uvennlig handling. Han mente hver enkelt kommune skulle ha størst mulig råderett over egen grunn. Det samme synet har eksempelvis Lier og Nedre Eiker stått for, når Drammen har fremmet innsigelser mot planer i de respektive kommunene. Nedre Eiker og Lier har ikke bestridt Drammens rett til å gjøre det, men det har vært sett på som utidig og uvennlig. Den nye fylkesrådmannen, Runar Hannevold, tenker helt annerledes på dette. Han mener innsigelser er en invitasjon til dialog og dermed et virkemiddel for et enda bedre samarbeid kommunene imellom.

Hannevold får støtte i dette synet av flertallet i fylkestinget. Ap, SV, Venstre og Sp sørget derfor for flertall for fylkesrådmannens innsigelsesforslag. Men forslaget fikk knappest mulig flertall, der Høyre, Frp og KrF utgjorde mindretallet. De politiske sidene ved dette blir svært interessant å følge fram mot lokalvalget neste år. Lakmustesten får vi allerede når Nedre Eikers politikere skal reagere på fylkeskommunens intervensjon og «invitasjon til dialog». Da får vi se om Hannevolds «dialog» blir forstått slik, eller om den blir oppfattet som en ren maktdemonstrasjon.

Ofte tolkes det å skifte mening som et tegn på svakhet, ubesluttsomhet og manglende konsistens. Slik kan det være, men av og til er det å skifte mening også et tegn på å vise styrke. Slik var det i går da Nedre Eiker kommunestyre brått og uventet skiftet holdning i spørsmålet om Nedre Eiker skal bli by. Vedtaket er regissert av Nedre Eiker Ap og partiets gruppeleder Bent Inge Bye, og slik det nå foreligger, vil hele spørsmålet om bystatus skrinlegges. Høyre har riktig nok føyd til en protokolltilførsel der man åpner for å behandle saken senere, men i praksis er nå bystatusen lagt død.

Det ble mye snakk om et «Facebook-demokrati» i og utenfor kommunestyresalen i går. Nå er det mange grunner til at folk melder seg på Facebook-grupper. Det kan for eksempel være av ren nysgjerrighet. Men i den grad Facebook brukes til lokalt engasjement, er jo det en styrke for lokaldemokratiet, ikke en svakhet. Å fornekte denne typen engasjement eller overse det, er arrogant.

Hva betyr vedtaket i Nedre Eiker, og hvordan skal det tolkes? Nedre Eiker er først og fremst en kommune med sterk, lokal stedsidentitet, drevet fram av idretten og lokal «krigføring» på tvers av elva. Nedre Eikers langsiktige fremtidsutsikter er strålende. Buskerudbyen og byggingen av strekningen Kongsberg–Drammen gir store muligheter for den gamle industribygda. Vedtaket i går betyr ikke at de folkevalgte på noen måte skal redusere sine ambisjoner for kommunen, snarere tvert imot. Men de folkevalgte må begynne å prioritere hvor det skal satses, og vi har tidligere her på lederplass foreslått aksen Mjøndalen–Krokstadelva. En kunne for eksempel begynne med en helt ny bru mellom de to tettstedene, en moderne, spektakulær bru, kanskje så bred at det var plass til aktiviteter der, handel, boder. Og så forstår vi faktisk Nedre Eikers frustrasjoner når det gjelder utbyggingen av kjøpesenteret og utviklingen av Krokstadelva. Men det er jo ingen grunn til å gi opp der heller. De folkevalgte i Nedre Eiker gjorde et klokt vedtak i går. Det er aldri for sent å lytte til sunt folkevett.
Aldri for sent å lytte til sunt folkevett.

Leder DT 15. april

Reidar Braathen, industribyggeren som utviklet OSO til å bli en ledende europeisk bedrift innen rustfrie varmtvannsberedere, har en drøm om å utvikle Finnemarka. Han vil gjenopprette bosetningen inne i det massive skogsområdet og lage et eget samfunn der folk lever i ett med naturen. De skal ikke pendle til nærliggende tettsteder, men leve av, for og med naturen.

Drømmen er fascinerende, den, og undertegnede vokste opp med både OSO og en Finnemarka-beboer som naboer på 1960-tallet. Den gangen holdt OSO til bak Stalsberg skole på Geithus, og min nabo, som da var en gammel dame på rundt 80 år, fortalte levende om oppvekst og skolegang langt inne i skogen, den gangen Finnemarka var bebodd. Men det var jo en grunn til at Finnemarka ble fraflyttet. Det var ikke hensiktsmessig å bo der. Ingen som flyttet derfra, lengtet tilbake.

Braathens plan er fascinerende, også ut fra at hans familie selv lever alternativt. Mangemillionæren har tatt med seg familien og flyttet til fjells ved Geilo. Men med all mulig respekt for Braathen: Det kan han gjøre. Han er en rik pensjonist som kan tilbringe tiden som han vil. Livet er annerledes for vanlige lønnsmottakere med lån i banken og unger som skal ha mat og klær. Det var også idealister som forsøkte å skape alternative liv i hippietiden, men det gikk ikke så bra, og hippietiden ble avløst av en nymaterialistisk jappetid på 1980-tallet.

Mye tyder på at en ny, grønn bølge er på vei. Trendforskere peker på at «second homes» i fjellheimen og populariteten til TV-serier som Berlinerpoplene og Himmelblå varsler et tidsskille. I 20 år har vi hatt en massiv sentraliseringsbølge med dyrking av den urbane livsstil, og i så måte er det ikke til å undres over at pendelen snart svinger. Men det er vanskelig å se at Reidar Braathens drøm blir noe mer enn akkurat det. Som min gamle nabo, Finnemarka-beboeren, sa det: «Vi ungene gledet oss til å flytte ned til ungene nede i bygda. Vi så jo at de hadde det bedre enn oss.»

Leder i DT 7. april 2010

Skal Åspaviljongen erstattes med ny funkis, eller skal det tradisjonsrike serveringsstedet pyntes i dragestil? Vi hilser debatten velkommen, men håper samtidig at debatten om Åspaviljongen handler om noe mer. På 1960-tallet var Spiralen byens store attraksjon, og Spiralen var inngangsporten til Drammensmarka.

Hovedforandringen siden 1960-tallets glanstid, er etableringen av Friluftsmuseet midt i det flotte turterrenget bare et par hundre meter fra Spiraltoppen. Siden 1987 er 21 gamle tømmerhus reist. Disse illustrerer tidlige tiders gårdsdrift og bygningstradisjoner i Buskerud. Problemet er at disse bygningene ikke er nok til å være en stor attraksjon i seg selv. Det er ikke stedet man inviterer slekt, venner og gjester. En årsak til det er at flere av husene virker merkelig malplasserte. Hva gjør Numedalstunet på en åstopp i Drammen? Og hvorfor har man flyttet et gammelt «fjordfront» skipshus fra den maritime bydelen Tangen langt inn i svarteste skauen?

Naturligvis vet vi at Drammens Museum også er et fylkesmuseum, og at regionhovedstaden Drammen også har kulturelle og historiske forpliktelser i hele fylket. Det må likevel være lov å spørre om friluftsmuseet fungerer etter hensikten. Samtidig fortjener hele dette området en diskusjon om hva byen egentlig vil med Spiraltoppen og Bragernesåsen. Det har ikke manglet på planer og eksperter. Sverre Fehns ideer foreligger fortsatt. Det samme gjør forslaget om en bybane, etter mønster fra Fløybanen i Bergen. Kanskje ligger et kreativt løft for Spiraltoppen, Åspaviljongen og hele området nærmere enn som så, gjennom rimeligere løsninger. Hvem vet?

Derfor er det uansett ønskelig at det tenkes høyt om fremtiden for dette området. I disse tider skal det mer til å imponere kresne besøkende enn «rundkjøringer» inne i fjellet. Folk vil ha noe mer. Og dette «mer» ser vi gjerne at det startes en omfattende debatt om.

Leder i DT 6. april 2010

Årets Næringslivsbarometer der ledere og eiere ved lokale bedrifter har svart på årsaker til sykefravær, er svært interessant lesning. Barometeret, som er kommet i stand gjennom et samarbeid mellom Drammens Næringslivsforening, Erik Wilberg og vår avis, kan blant annet leses som et grasrotopprør mot partene i arbeidslivet. Til tross for at LO og NHO ved Roar Flåthen og John G. Bernander har tatt hverandre i hendene og lovet fredning av sykelønnsordningen, er det nettopp trekk i lønn ved sykdom som toppene i våre lokale bedrifter oppgir som det mest effektive virkemidlet for å få ned sykefraværet.

Dette er noe LO og regjeringen utmerket godt kan leve med, men for NHO må denne undersøkelsen være et tankekors. Det som bedriftene mener er det desidert viktigste virkemidlet, karensdager, våger ikke NHO selv å ta tak i. Karensdager er som kjent et system der man trekkes litt i lønn den første tiden man er borte fra arbeidet, etter prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe. I dag får man full lønn fra første sykedag, samtidig som en sparer utgifter ved å komme seg til og fra jobb.

NHO og de øvrige partene i arbeidslivet gjør et skarpt skille mellom korte og lange fravær. Korttidsfravær anses ikke som et samfunnsproblem. Det er de lange fraværene som er samfunnsfiende nummer én. Kanskje det mest interessante ved denne undersøkelsen er at det ser ut som om de lokale bedriftslederne ikke skiller på samme måte. Korttidsfraværet er muligens ikke et problem for samfunnsøkonomien totalt sett, men det kan være en viktig utfordring for den enkelte bedrift. Viktig fordi bedriften sitter igjen med regningen ved sykefravær i inntil to uker, noe som kan være tøft nok i et marked med små marginer. Og viktig fordi hyppige korttidsfravær kan slite på arbeidsmiljøet i en liten bedrift der kolleger må jobbe inn andres fravær. Det er her, i synet på korttidsfraværet, denne undersøkelsen avslører at NHO ikke går i takt med sine egne medlemsbedrifter. Det er alvorlig for en interesseorganisasjon som handler på vegne av nettopp disse.

Leder i DT 30. mars 2010

Tanken om en fusjon med Drammen slår rot i Svelvik. Det som opprinnelig var et forslag fra Høyre, har etter hvert fått bred politisk oppslutning. Nå er også rådmannen positiv til å utrede planene, og ordføreren i Drammen ønsker «svelvikingene» velkommen. Vi har også tidligere her på lederplass vært positive til tanken, først og fremst fordi Svelvik og Drammen har mye til felles, men også fordi kommunene i fremtiden vil bli enda tettere forbundet med hverandre

En forutsetning må være, som også rådmann Svein-Vidar Thorgersen foreslår, at saken munner ut i en folkeavstemning. Slik var det også da Hurum og Røyken vurderte sammenslåing for snart 15 år siden. Slike folkeavstemninger forekommer dessuten oftere enn mange tror. Gjennomsnittet på 2000-tallet har vært tolv lokale folkeavstemninger hvert år, og som regel er det forholdet til nabokommuner som er temaet.

I saker som angår noe så viktig som identitet og tilhørighet, er det viktig at folk får si sin mening. Det er bare slik en kommunesammenslåing blir skikkelig forankret. Det som kompliserer tilfellet Svelvik, er at det er to spørsmål som må avklares. For det første handler det om fylkestilhørighet, og dernest handler det om kommunetilhørighet. Men heller ikke her er dette mer komplisert enn at det lar seg gjøre å formulere spørsmålet i en og samme avstemning. Av kostnadsmessige årsaker pleier ofte folkeavstemninger å legges sammen med valg. Rådmannen i Svelvik foreslår nå at en går rett på forslaget om sammenslåing med Drammen. Eventuelle andre alternativer, eksempelvis en storkommune med Sande, vurderes ikke. Dermed legges det opp til en rask saksgang og mulighet for kombinert kommunestyrevalg og folkeavstemning høsten 2011. Og dermed kommer selvsagt spørsmålet: Vil andre kommuner følge etter? Det pussige er jo at de mest Drammens-vennlige kommunene er Vestfold-kommunene Sande og Svelvik. Vårt tips er likevel at den neste fusjonen ikke inkluderer Drammen, men derimot Hurum og Røyken.

Leder i Drammens Tidende 29. mars 2010

Det er tre kjennetegn på en by: Tett befolkning, et næringsliv preget av handel og tjenester, samt det som litt diffust kalles urbane tilbud og kvaliteter, det vil si restauranter, hoteller, ulike kulturtilbud, grønne lunger, sosiale møtesteder og offentlige kontorer. Det er også forskjell på by og land i en bykommune. For eksempel er landlige Skoger en bydel i Drammen, og det er geografisk bare en liten prosentdel av svære Kongsberg kommune som kan sies å være by. Nedre Eiker kommune, derimot, er ei bygd med et tettsted og administrasjonssentrum, nemlig Mjøndalen, på samme måte som Hokksund er «sentrum» i Øvre Eiker og Vikersund er det i Modum.

At Hokksund er det eneste av de nevnte tettstedene med bystatus, er ikke tilfeldig. En slik status hjelper de folkevalgte med å prioritere, og det gir føringer i lokaliseringssaker. Dette var i sin tid et smart trekk av de fol kevalgte i Øvre Eiker. Det som deres kolleger i Nedre Eiker nå holder på med, vitner mer om planløshet og liten selvtillit. Det er synd fordi Nedre Eiker har vært på rett spor lenge, blant annet når det gjelder byggingen av kommunens eneste «by», Mjøndalen. At kommunens politikere og representanter nå skal bruke ressurser på å reise land og strand rundt for å fortelle at bygda er blitt en by, blir dessverre feil fokus. En kommune med Nedre Eikers økonomi har andre og viktigere utfordringer enn å formidle et budskap som de selv umulig kan tro på, i hvert fall så lenge de landlige eikeløvene dominerer kommunevåpenet.

Hvis navneskiftet var et forsøk på å lure miljøbyråkrater som ikke vil ha kjøpesenter i bygdene, var det mildest talt naivt. En kan mene mye om miljøbyråkrater, men de er jo ikke direkte dumme. Den eneste måten dette kunne lykkes på, var å gjøre som Drammen i sin tid gjorde ved hjelp av den internasjonale kapasiteten Jan Gehl, nemlig å etablere urbane akser over elva. Nedre Eiker kunne lagd en slik byakse fra Mjøndalen til Krokstadelva. I stedet skal Nedre Eikers kommuneplanleggere nå inkludere Osbakken og Årbogen inn i det urbane. Da har man god tid, for å si det forsiktig.

Lederartikkel Drammens Tidende 26. mars