GodsetBloggen

Marcus Pedersens valg om å forlate Strømsgodset har blitt møtt med et unisont takk-for-innsatsen. Hvorfor det, egentlig? Burde ikke heller fansen være sinna fordi en av lagets viktigste spillere forlot klubben midt i cup- og seriestriden?

Jo, muligens burde de det. Problemet er bare at det var Marcus Pedersen. Ingen rundt Godset makter å mislike Pedersen. Her er hvorfor:

- Valget
Hadde Pedersen stukket til Vålerenga eller Rosenborg, tipper jeg tonen hadde vært annerledes. Han hadde et brennende ønske om å prøve lykken i en større liga. Og de fleste forstod det. For så god er han faktisk.

- Stilen
På banen spilte han med hjertet utenpå drakta. Han kastet seg fryktløs inn i taklinger og scoringsmuligheter. Viket aldri en tomme.

- Ærligheten
Mulig jeg generaliserer, men likevel; fotballfans er ikke av den kompliserte sorten. De liker gjennomsiktighet og tydelige signaler. Marcus stod for det. Han var fyren som supporterne kjente seg igjen i. En man ikke trengte å tolke.

- Pangstarten
Sesongstart 2009. Kritikerne mente laget manglet en spiss. Start kom til byen og den til da relativt ukjente hedmarkingen startet på topp. Han scoret to. Og etter det så fansen seg aldri tilbake.

- Målene
Litt av årsaken til at Marcus aldri fikk en a-landskamp som SIF-spiller er at målene på bortebane uteble i for stor grad. Men han tok det igjen på Gamle Gress. Og spilte laget ”i mot ælva”, så kunne du banne på at Marcus scoret. Det var da han var i sitt ess. Med fansen rett foran seg. En knallhard avslutning. Et rykk frem mot den elleville jubelen. Et kyss på klubbemblemet og en knyttneve i lufta.

Hvilken supporter elsker ikke en sånn kar?

(Welke fan houdt niet van een speler zoals hem?)