GodsetBloggen

Mange mente medaljehåpet til Strømsgodset røk med uavgjort i Sarpsborg. Jeg har tatt en kikk på sesongavslutningen og tror at antydningen er korrekt. Godset har gått glipp av minst èn seier for at håpet om medalje skulle levd videre.

Og begrunnelsen er som følger:

Molde tror jeg vinner. De trenger tre seire før man i realiteten kan utrope de til seriemestere. Og når de da skal ta imot Odd, Sarpsborg 08 og Strømsgodset på hjemmebane – da er jeg redd det er avgjort.

Rosenborg tror jeg kaprer sølvet. Og med knappest mulig margin til Tromsø. Lagene møtes på Alfheim i nest-siste runde og nøkkelen ligger der. Rosenborg har bredere stall og formkurven peker oppover. Jeg er noe mer lunken til TILs avslutning.

Samtlige medaljelag vil mine øyne havnet på godt over 50 poeng hver. Og det er derfor jeg tror løpet er kjørt for Godset.

SIF kan maksimalt ta 56 poeng når seks kamper gjenstår. Det fordrer altså borteseier mot gulljagende Molde og likedan hjemme mot Rosenborg og Vålerenga. I tillegg må de hamle opp med både Odd, Sogndal og Haugesund på bortebane. Tre lag som er meget gode hjemme.

For all del – ingenting er umulig. Men la oss innse realiteten. 9 poeng er mer innafor virkeligheten. Med 46 poeng totalt havner nok SIF på enten 5. eller 6. plass.

Dessverre, kunne jeg avsluttet med. Men det er ikke noe å beklage. Det er et svært godt resultat når man tar i betraktning hva klubben har å rutte med.

Denne sommeren har ikke styrket troen på at en seriemedalje havner i Drammen. Godset har mistet Jo Inge Berget til konkurrenten Molde og samtidig har klubben ytret at det ikke kommer nye inn. Pengene er rett og slett ikke der.

Berget har vært et av lagets aller dyktigste spillere det halvannet året han har kledd seg i mørkeblått. Riktignok synes jeg prestasjonene hans denne vårsesongen har vært langt under pari. Rulleringen mellom spiss og hengespiss har ikke gått i fordel Berget – selv om resultatene stort sett har gått SIFs vei.

Samtidig tror jeg det er mye å glede seg over fremover. Nøkkelen heter Mohammed Abu.

Utviklingen til Manchester City-innleide Mohammed Abu er sentral. At han ukentlig tar nye steg som midtbanegeneral er vesentlig for samarbeidsavtalen mellom City og Godset. Derfor virker det sannsynlig å håpe at den engelske milliardklubben velger å sende nye talenter til Elvebyen. Noe som er utelukkende posistivt for en liten klubb som Strømsgodset. SIF har nytt godt av Abus finesse i år og snart tror jeg det er duket for en ny oppblomstring i form av gryende spill fra Razak Nuhu, som også er en del av den samme avtalen.

Tre representanter fra City overvar bortekampen i Madrid og blant de var selveste Patrick Vieira. Jeg blir veldig overrasket om ikke deres tur til den spanske hovedstaden styrket forholdet mellom klubbene. For det de så av Abu i den vanskelig kampen var simpelthen strålende.

At forholdet mellom City og SIF holder seg like godt – og kanskje vokser enda litt til – kan bli svært avgjørende for Godsets suksess i kommende årene. For SIF har ikke de økonomiske musklene som de andre norske toppklubbene. De kan ikke plutselig hente inn en ny spiss til tre millioner kroner (Vålerenga) eller vifte med høye lønninger til de aller mest attraktive Bosman-spillerne.

I tillegg til å overbevise som en utviklingsarena for City-talenter har Godset også taklet oppgaven som utstillingsvindu for de mest spennende talentene i Norge. Anders Ågnes Konradsen er et godt eksempel. Marcus Pedersen kanskje enda mer tydelig. Og det blir SIFs måte å drive en bærekraftig klubb på i fremtiden. Hente billig. Selge dyrt.

Derfor må fansen svelge at de største stjernene forsvinner. Og samtidig stole på at de neste er like rundt hjørnet.

NM-ambisjonene til Strømsgodset har vært klare siden i vinter. Klubben skal spille cupfinale i år også.

Det er selvsagt lett å si i forkant av en sesong. Laget og fansen fløt fortsatt på minnene fra jubelkvelden i november. Og du blir sjelden arrestert for å hevde at klubben ønsker seg en ny festdag på slutten av året.

Men for å vinne NM må laget vinne (ekstraomganger og straffespark inkludert) sju strake kamper i samme turnering. De tre første er som regel plankekjøring. De fire siste en solid utfordring. Og innimellom er det mye bingo.

Men i NFF er de ikke veldig glade i bingo. For når kampene trekkes til fjerde runde, blir hjemmefordelen gitt til det laget som har reist lengst i de tre første rundene. Og hvem er det som setter opp disse rundene? Jo, NFF.

Så når SIF har støttet oppom lokale klubber i Kongsberg, Krokstadelva og Mjøndalen, så sitter de tilbake med en minimal sjanse for å få hjemmebane i fjerde runde. For et utpreget hjemmelag som Godset, blir dermed utfordringen desto større å komme seg til en ny finale. Start borte blir i så måte et svært vanskelig hinder.

I fjor nøt de godt av ordningen, siden de blant annet ble satt opp mot Raufoss. I år blir det motsatt. For meg er ikke det cup. For meg er cup trekning. Og uforutsigbarhet.

Da må du gjerne være Fagermo og klage på at laget ditt alltid trekker bortebane i semifinaler. Men det er nå en gang en trekning. Slik cupen bør være.

Under toppkampen mot Tromsø fikk Godset en påminnelse om at Marienlyst er en fryktet arena. Det er slutt på den tiden da medaljejagende lag kom på besøk til Drammen for å dominere kamper. For det er Godset blitt for gode. Rett og slett.

Tromsø var kanskje ekstremutgaven av denne trenden. Et lag som innehar det meste som kreves for å bli et topplag. Mye rutine. Landslagsspillere. Og unge, sultne talenter. Allikevel kom de til Drammen med ett mål for øye: Hindre baklengsmål.

Det er i og for seg ingen gal tanke. Men det er et paradoks at toppklubber i Norge forsvarer seg med 11 mann. Det drar sammenligning til Barcelonas motstandere. Og knapt noen andre.

Så er det en nøtt som må knekkes for Godset i år, er det nettopp møtet med superdefensive lag på hjemmebane. Og når lagene heter Rosenborg, Vålerenga og Tromsø er oppgaven naturligvis langt mer formidabel enn Sogndal og Sarpsborg 08.

Lars Christopher Vilsvik og Anders Ågnes Konradsen viste at det går an å trenge igjennom de aller mest pottetette forsvar. Det krevde en særdeles velslått innlegg, et perfekt timet løp inn i boksen og ditto heading. Slik satt 1-0.

Problemet mot Tromsø var at prestasjonen forut for 1-0 var en engangshendelse. Laget var aldri presise nok de resterende 89 minuttene av kampen. Det skyldes både et stadig jagende TIL-forsvar og et oppjaget pasningsspill.

På det settet fikk Tromsø det som de ville. Og ett poeng med hjem. De fleste vil være fornøyd med det i år på Marienlyst.

Den meldingen stod på de fleste SIF-tilhengernes Facebook- og Twitterstatuser etter Viking-seieren. Fansen vet å nyte øyeblikket. For det har ikke vært for mange av de etter returen til øverste nivå for fem år siden.

Jeg må innrømme at tanken slo meg da jeg første gang så kampoppsettet for årets sesong. Men da lå håpet i at Godset ville stå med 10 poeng etter fire runder og at det ville være nok til serieledelse.

Når laget nå har sanket 12 poeng på de fem første er det mer enn de fleste ville drømt om. Jeg tipper det er mer enn hva klubben selv ante var mulig.

Oppturen til Godset startet faktisk i mai 2009. Da møtte jeg sportssjef Jostein Flo og trener Ronny Deila på Gulskogen. SIF lå desidert sist på tabellen med 9 poeng etter de 11 første kampene. I stedet for å henge seg opp i den trange starten, valgte klubben å signere en ny kontrakt med Deila.

Derfra har laget blitt bygget stein for stein. Det betaler seg nå. I form av serieledelse.

Ronny Deila er ikke alene om å stå bak årets prestasjon. Men han er viktig. Kanskje den viktigste. Derfor dukker denne mai-dagen for to år siden opp hos meg.

Men nå som laget endelig har inntatt førersetet i norsk eliteserie, så får det meg også til å tenke: Hvor lenge kan det vare?

Det kan selvsagt vare helt inn.

Hvorfor ikke?

Godset har kvaliteten så lenge sentrallinja med Aas, Abu og Berget holder seg skadefrie. Og selv der finnes det gode alternativer. De har ikke lenger et fryktet bortekompleks. De er nærmest uslåelige hjemme. Og så videre.

Og hvem kan utfordre de?

I løpet av to uker får vi fort svar på om Tromsø er en gullkandidat. Rosenborg vil snu den negative trenden og Vålerenga bør vi også regne med. I tillegg virker Lillestrøm svært giftige, selv om jeg har liten tro på at kanariene holder helt inn.

Men det er Godset som har startet aller best. Så selv om sikkert ingen i klubben vil si det, så sier gjerne jeg det:

Jeg tror Godset vinner Tippeligaen 2011.

Sesongstarten har nærmest gått som forventet for Godset. Eller rettere sagt: som håpet.

Mange er nok enige med meg i at Sogndal og Odd på hjemmebane bør kunne gi seks poeng. Og det har det gjort.

Start-kampen var riktignok en skikkelig ripe i lakken, men i fotball deles det ikke ut ekstra poeng for å vinne med kalassifre. Det ble med tre poeng til Start, selv om de scoret flere i den kampen enn det SIF har klart på to kamper hjemme.

Poenget er at Godset nå står med en god start – rent poengmessig. De er i rute, rett og slett. Og dette til tross for at laget spillemessig ikke har nådd den samme høyden de er på sitt beste.

Jeg velger å ta det som et sunnhetstegn.

For når spillet endelig løsner for Godset, blir de uhyre vanskelige å stå imot. Og løsner det til helga mot Sarpsborg 08, må det nok mer enn Hoås-magi for å hindre en ny trepoenger til SIF.

Når skuffelsen etter å ha blitt dømt bort har lagt seg, har Strømsgodset mye å jobbe med foran hjemmekampen mot Odd om èn uke.

Selvsagt var dommer Espen Berntsen på bærtur da han dømte straffe på stillingen 0-0 mot Start. Han var enda lenger inn i de dype skoger da han trakk frem det røde kortet fra baklomma.

Det var noe alle så. Alle unntatt Berntsen.

Men dommere gjør feil. Akkurat som Alexander Aas og Glenn Andersen gjorde forut for 2-0 og 3-0.

Feilene, eller mangelen på kvalitet, mot Start er et større problem enn et øyeblikks galskap fra en kampleder.

For jeg er ikke beroliget over det SIF-mannskapet har levert i seriestarten. Jeg vet jo at de kan så mye mer.

Alt så tilsynelatende glitrende ut rett før serien skulle sparkes i gang. Ja, den første omgangen mot Sogndal lovet også godt. Men etter det har ikke laget vært til å kjenne igjen.

I stedet for å male Sogndal i senk, slapp de saftkokerne inn i kampen. Mot Start var de sjanseløse. Langt mer sjanseløse enn man burde vært med èn mann mindre. Sørlendingene var nemlig nærmere tosifret enn Godset var en uavgjort.

Det er riktignok for tidlig å felle en dom over SIF. Og dette er heller ikke ment som det. Kall det heller en bekymringsmelding.

Godsets målsetting for året er “bedre enn i fjor”. Det betyr 6. plass eller høyere. Et ganske tøff målsetting med tanke på størrelsen på bakkontoen i Drammen. For penger utgjør en forskjell i fotball, om vi liker det eller ikke. Men Godset håper å lykkes på andre premisser.

En liten oppsummering av forhåndstipsene til Strømsgodset denne sesongen:

VG: 6. plass

Landets største avis har troen på SIF i år – i alle fall at de forbedrer seg fra fjoråret. Står for øvrig med samme score som flere lag på midten. Ergo tror VG det blir jevnt mellom 6. – 10. plass.

Aftenposten: 11. plass

Lars Tjernås er utrygg på Godset i år. Savner duellstyrke.

Nettavisen: 9. plass

Skeptisk til svak bortestatistikk og mange baklengs i fjor. Mener laget er tynt bestatt fremover på banen.

TV 2 Sporten: 6. plass

Sportskanalens Petter Myhre skryter av det offensive spillet, men er skeptisk til bortestatistikken. Kontiniutet taler for en plass på øvre halvdel.

Stabæk TV: 2. plass

Jeg måtte ta med disse herlige karene fra Akershus. Usedvanlig kunnskapsrike, men later til å tippe etter følelser. Synes Godset er blant ligaens mest spennende og traff med sitt tips i fjor. Måtte de treffe igjen.

Kanarifansen: 3. plass

Fugla roser hemningsløst trener Ronny Deila og Godset-troppen. Nesten mer enn GodsetUnionen selv gjør. Bemerkelsesverdig og svært hyggelig.

P.S. Drammens Tidende presenterer sitt tabelltips fredag 18. mars.

Kjenner du til flere tabelltips? Legg igjen en kommentar.

Mandag sprakk nyheten om at Fredrik Nordkvelles overgang er lagt død. Kvelles agent Stig Lillejord hevdet ovenfor DT at RBK ikke ønsket å foreta seg noe innenfor tidsfristen agenten selv satte.

Her er det grunn til å juble. Men samtidig ingen grunn til å tro at det er over.

RBK-trener Jan Jönsson har siklet på Kvelle i flere år. Da han tok over trønderskuta var lysluggen rimelig høyt oppe på prioriteringslista. Men Jönsson er ikke alene om å drive klubben og har nok møtt motbør innad på om Nordkvelle er riktig mann for å forsterke seriemesterne.

I tillegg er det noen plasser på RBK-laget som er mer utsatt enn andre. Tapet av Steffen Iversen og Anthony Annan makter ikke Nordkvelle å dekke opp. Dermed tipper jeg sportssjef Erik Hoftun først og fremst ser andre steder frem til seriestart.

Likevel ligger det å ulmer. Det er ennå lenge til seriestart – og enda lenger til overgangsvinduet stenger. Mye kan skje på den tiden.

Jeg er ikke trygg på trønderne er ferdige med Kvelle. I hvert fall ikke om Jönsson slår seg litt på brystet.

Hva stopper Rosenborg fra å komme med et bud i neste uke eller uken etter det igjen? Så lenge hovedpersonen er positiv til å flytte nordover og budet er tilstrekkelig – betyr en tidsfrist ingenting. Det eneste som betyr noe er når overgangsvinduet stenger.

At det fortsatt ikke har skjedd noe er gode nyheter for Godset. Prislappen på Nordkvelle er i grenseland hva man taper ved et salg. Ikke bare sportslig, men også sosialt og merkevarebygging. Slike ting er praktisk talt umulig å måle i kroner og øre, men jeg tipper de aller fleste på SIF-huset er mer fornøyd med å beholde krumtappen ett år til – enn å selge han for noen få millioner nå som likviditeten i klubben er sunn.

Strømsgodset har fortsatt til gode å skaffe en generalsponsor av betydelig art. Direkte oversatt betyr det at klubben vil selge brystkassa til fire millioner kroner. Men ingen har altså bitt på ennå.

Godset har leita både i kontorer i Drammen og omegn. Og de har forsøkt lykken hos større nasjonale bedrifter. Men ingen har hittil ansett profileringen som verdifull nok, selv om tallmaterialet muligens viser noe annet.

Det Strømsgodset sannsynligvis trenger å gjøre for å finne en tung aktør til å sponse de med flere millioner årlig, er å stå frem som en askeladd. Noe positivt. Ungt og tiltrekkende. Sånt liker sponsorene. Eller samarbeidspartnerne, som de også blir kalt.

Vel, SIF gjorde nå faktisk alle disse tingene i fjor. De fenget så det holdt på Gamle Gress. Hadde en nesten uforsvarlig ung stall. Og vant cupen, til tross for et bunnbudsjett i Tippeligastandard.

Allikevel står ikke direktørene til landets største bedrifter og banker på døra til Erik Espeseth.

Klubben har heller ingen stor lokal aktør som ser verdien i et større samarbeid. Langt mindre klubber kan skilte med saftige kontrakter med enkeltsponsorer. Men ingen i Drammen, altså.

Mye tyder på at gammel grums er vanskelig å vaske vekk i løpet av noen få år med edruelighet. Jeg vil tro klubben fortsatt blir oppfattet som hasardiøs på mange styrerom. En klubb som kan havne i skifteretten og samtidig sverte alle involverte. En klubb som har kjøpt seg en billett til Tippeligaen ved hjelp av rike onkler. En klubb som ikke ennå har omfavnet folkeligheten som ellers gjennomsyrer byen.

Jeg sier ikke dette er riktige antagelser. Bare at dårlige rykter er vonde å motbevise.

Alt Godset kan gjøre er å gjenskape fjorårets positive inntrykk. Igjen og igjen. Helt til noen oppdager at Strømsgodset er noe man vil forbindes med.

Problemet er bare at oppgaven med å gjenskape gode sportslige resultater på tross av trang økonomi er bortimot umulig. De store vil omsider spise de små.

Fordi de store er aller mest i media. Derav fanger de opp de aller fleste sponsorkronene. Forsyner seg grovt av fotballmidlene. Kjøper de beste spillerne dine (i verste fall hente de gratis etter kontraktslutt). Vipper kampene i sin favør. Og så videre.

Det er en ond sirkel som er vanskelig å bryte. Men med hjelp fra en stor lokal bedrift, vil i alle fall jobben bli enklere. Langt enklere.