Flaks!
Jeg røsker til meg det lille kortet uten engang å si «takk». Nå er jeg kun tre sekunder unna Et Lykkelig Liv i Sus og Dus. Bilder forsterkes i hodet mitt. Fine bilder som gir næring til en stigende lykkefølelse. Med en slik innstilling har jeg ikke tid til å skravle med den ellers veldig hyggelige nærbutikkdamen. Automaten er matet med småpenger. Jeg tripper og venter utålmodig på at den spiser seg mett på den siste slanten som forsvinner klirrende ned. «Lykke til!» roper butikkdamen etter meg idet jeg stormer ut i det fri.
(Illustrasjon: Elisabeth Horne)
Så er det å raske seg ut i bilen og finne en femtiøring. (Den aller minste mynten gjør seg best som skrapemynt. Den deilige, hellige skrapemynten!) Akkurat stor nok til å skrape fram ett og ett tall. Akkurat liten nok til at jeg kan se hvert enkelt tall som kommer til syne. Jeg skraper febrilsk fram det første tallet. Tallet er hundre tusen. Hundre tusen en gang til! Hjertet begynner å galoppere idet skraping av det tredje tallet begynner. Jeg har satset høyt og øyner forvarsel om gevinst.
Neste tall starter med et ettall, og et par nuller lyser mot meg. Ja! Søren, en null for lite. 1–0 til flaxloddet! Igjen er lykken kortvarig, men jeg gir meg ikke. Skraper betuttet og forsiktig fram de neste tallene. Det gjelder å ikke miste motet. «Tankens kraft», sier jeg høyt som for å fremkalle hjelp fra høyere makter. (Det har for så vidt aldri funket for meg, men i nødstilfeller henvender jeg meg likevel til det diffuse.) Ikke tre like tall denne gangen heller. Men, men …
Flere hundre tusen gullkantede Flaxlodd ligger og venter på meg rundt omkring i vårt langstrakte land. Alltid en ny mulighet for at jeg vil være den neste som hedres med en plakat på Narvesen eller Rimi. «En av våre kunder har vunnet en million. Gratulerer!». Takk.
Tilståelse: Kjære venner! Jeg er en av mange håpefulle sjeler som bruker penger på Flaxlodd. Vi forventer å vinne hver gang. Vi lover å dele noe av gevinsten med trengende. Vi som har denne skavanken kaller oss for «Håpets venner». Vi tviholder på håpet om en bedre framtid. Ganske snart håper vi på en egen fanside på Facebook. Vi må bare bli enige på årsmøtet om det skal være en lukket eller åpen side.
(PS! Vi er litt redde for å havne i kategorien «gamblere» og «tatt av spillegalskap». For det synes vi ikke vil være særlig rettferdig. Ingen av oss har noensinne levert en femukers Lotto-kupong. Ikke V-75 heller. Ikke engang Tipping bedriver vi.)
Vår agenda handler om hvordan flaks avgjør hvorvidt vi får et verdig liv eller ikke. Flaks at vi bor i Norge! Flaks at vi ikke er asylanter! Flaks at vi ikke står i en milelang sykehuskø! Flaks at vi kommer til å eldes i vårt gamle Norge!? Flaks at vi får plass på et ålreit gamlehjem? Vel, akkurat dette punktet er uthevet og understreket med neongule streker i klubbens vedtekter. Et ømt punkt med spørsmålstegn etter.
Kjære venner, fordøm meg ikke. Som medlem i «Håpets venner» har jeg altså gode grunner og hensikter for å kjøpe et gullkantet Flaxlodd denne uken også. Lykke til meg og deg!
