DT Drammen

Jeg har fått meg ny kåk. Gjett om den er feit, a’! Det å kunne få tak i «drømmeleiligheten» (ihvertfall nå), innenfor det budsjettet banken sier er okay, er ganske flott. Plassert i den eneste bydelen og den eneste gata jeg vil bo i Drammen. Etter å ha fulgt med på hvordan boligprisene i Drammen har økt de siste årene, har jeg virkelig begynt å bekymre meg for hvor jeg skulle ende opp. Hvor skal jeg dø, liksom? Lista over steder jeg ikke vil bo, er lengre enn lista over aktuelle bydeler. Heldigvis trenger jeg ikke å bekymre meg nevneverdig over det, på en stund.

(Illustrasjon: Elisabeth Horne)

Les mer →

Sur og gretten. Dryppende bitter, som en sitron. Det har skjedd i Stockholm og København, New York og London. Ikke fordi det ikke er fine feriesteder. Alt ligger til rette for gode opplevelser i Gamla Stan, langs Strøget, på toppen av Empire State Building og ved Big Ben.

Inger Boldvik er leder for DT Drammen. (Foto: Pia Sønstrød)

Les mer →

Jeg skriver på et klokt innlegg om … ja, jeg vet ikke ennå, annet enn at det må være klokt. Jeg tenker, jeg åpner Macbook-en, jeg forsøker å finne det riktige stoffet, innfallsvinkelen ingen har tenkt på før. Jeg skriver på et klokt innlegg. Jeg tenker at jeg i alle fall snart skriver på noe klokt. Telefonen ringer. Har jeg tid til å ta den?

(Illustrasjon: Elisabeth Horne)

Les mer →

Aldri før har klesskapet vært så fullt som det er nå. Ikke fordi jeg handler så forferdelig mye klær. Men fordi jeg aldri, aldri kaster. Jeg hater å kaste. Jeg er så vanvittig dårlig på det. Det nytter ikke å snakke fornuft til meg om at plagget ikke er brukt på evigheter. For det er jo kjekt å ha. Og tenk om jeg får lyst til å bruke det en dag? Når klær har ligget innerst i skapet mitt med fem år som «tenk om», er det kanskje på tide å faktisk tenke seg om og kaste.

Inger Boldvik er leder for DT Drammen. (Foto: Pia Sønstrød)

Jeg røsker til meg det lille kortet uten engang å si «takk». Nå er jeg kun tre sekunder unna Et Lykkelig Liv i Sus og Dus. Bilder forsterkes i hodet mitt. Fine bilder som gir næring til en stigende lykkefølelse. Med en slik innstilling har jeg ikke tid til å skravle med den ellers veldig hyggelige nærbutikkdamen. Automaten er matet med småpenger. Jeg tripper og venter utålmodig på at den spiser seg mett på den siste slanten som forsvinner klirrende ned. «Lykke til!» roper butikkdamen etter meg idet jeg stormer ut i det fri.

(Illustrasjon: Elisabeth Horne)

Les mer →

Unnskyld, kan du si meg veien til Karl Johan? Undertegnede, eikværingen med svært begrenset retningssans, hadde rota seg bort i den store hovedstaden. Byen der jeg var kjent på følgende strekning: Oslo S, Nationaltheatret, Slottet og høyskolen i Pilestredet. Jakten på en butikk i ei sidegate hadde ført meg vekk fra den kjente veien.

Les mer →