DT Drammen

De kan være smakfulle, luftige, saftige. Eller tamme, trauste, tørre. Skikkelig gode vafler er en kunst. En kunst jeg i lang tid har jaktet på å beherske. Vaffeljakten, søken etter Den perfekte vaffelen, har tatt dager og år. Lite visste jeg om at svaret lå rett over hodet mitt. I etasjen over, faktisk. Mer om det senere.

Vaffeljakt: Det har tatt dager og år å finne Den rette vaffelen.

Vaflene har vært med meg gjennom hele oppveksten: Litt ekstra kos med familie og klassevenninner hjemme. Fast premie etter håndballkampen. Fine stunder ved kjøkkenbordet til oldemor. Servering på terrassen hos hyttenaboene i solskinn. Speidermat. Dugnad i kiosken på MIF-hytta. Kioskvakt i fotballbua på Åssiden. Servering av et helt vaffelberg hos min svigermormor. Kjære o’ hellige vaffel. Du er så god. Spesielt med bringebærsyltetøy på toppen.

Da jeg flyttet for meg selv, startet vaffeljakten for alvor. Vaffeljernet fikk jeg i gave allerede før vi flyttet inn. Giveren, min mor, kjenner meg nemlig godt. Hun har også et bevisst forhold til denne matretten, og hadde lett i flere butikker etter det rette jernet. Med fem hjerter, ikke fire ruter.
– Vaffelhjertene må være hjerteformet. Det er en grunn til at det heter vaffelhjerter, som hun så bestemt sier.

Så begynte steking og smaking. Runder med testing av ulike oppskrifter. Oppskriften fra barndomshjemmets kokebok smakte ikke som de gjorde hjemme. Sikkert fordi den bare var et utgangspunkt for slump og tilsetting av litt ekstra godsaker. Kokebøker ble saumfart. Matflink venninne ble spurt til råds. Vaffeljakten min ble et tema i kantina på jobben. Hadde kollegene noen svar? Hvorfor i alle dager ble vaflene noen ganger både massive og seige? For tykk eller tynn røre? Hvordan legge de til avkjøling?

Vaffeldiskusjonen i kantina på jobben kom opp på en tirsdag. Over en vaffel med bringebærsyltetøy, selvsagt. Tirsdag er nemlig vaffeldag her på huset, og kantinedama vår har usannsynlig gode vafler. Ville det være frekt å spørre om hun hadde et par råd? Jeg nærmet meg, skrøt av vaflene og spurte forsiktig hvordan hun fikk dem så gode. I retur, etter kort tid, fikk jeg en håndskrevet lapp. Oppskriften med stor O.

Forrige uke testet jeg den. Konklusjonen kom umiddelbart. Kjærlighet ved første tygg. Det tok noen år, men jeg har nå funnet Den rette. Vi skal nok få et livslangt forhold. Og hver gang vi tilbringer en stund sammen, Vaffelen og jeg, skal jeg sende en stor takk til vår Kirsten Giftekniv, kantinedama i etasjen over.

INGER BOLDVIK

Inger Boldvik er leder for DT Drammen. (Foto: Pia Sønstrød)