DT Drammen

Klokka var kjent og kjær. Bestefarklokka. Hvorfor i alle dager hadde julenissen på seg bestefars klokke? Og stakkars bestefar, som var så uheldig å være på do akkurat da nissen kom innom oss. I år igjen, gitt. Små hjerneceller gikk på høygir i kroppen som sitret av juleforventninger.

Inger Boldvik er leder for DT Drammen. (Foto: Pia Sønstrød)

Jeg er usikker på akkurat når jeg sluttet å tro på julenissen. Sannsynligvis var det den gangen med bestefarklokka. Eller året etter, da nissen plutselig hadde vokst en halvmeter og var blitt veldig mye tynnere enn før. En kropp mistenkelig lik den onkelen min har. Men selv om både onkel og bestefar ble avslørt, skal de begge ha takk. Spesielt bestefar, som år etter år tilfeldigvis måtte legge inn et dobesøk akkurat da alle var på plass i sofaen etter julemiddagen. Forventningene og spenningen rundt nissebesøket var et høydepunkt i barndommens julaften.  

Etter det siste nissemøtet hjemme, hadde jeg ikke trodd jeg skulle møte ham igjen. Men denne uka har jeg besøkt selveste julenissen. På Kinnerud gård på Konnerud. Og han heter faktisk julenissen helt på ordentlig, Bent Julenissen Lønrusten. Det å gå inn på tunet hans er litt som å bli barn igjen. Ikke minst fordi mannen foran meg forteller eventyrene så levende at det virker som han trur på dem selv. I samme åndedrag som han presenterer seg som Fjompenissen Pys, rekker han å forklare om julefanten, de kidnappede grevlingene og snøsmeltemaskinen. Jeg er voksen og er der for å høre hvordan Kinnerud-julenissen selv feirer jul, og planene for juleåpen gård de neste helgene. Likevel skravler han i vei om julefanten i fullt alvor.

Aha, så det er derfor årets vinter så langt har minnet mest om en dårlig norsk sommer, ispedd litt høst. Dette har jo ikke jeg visst før jeg besøkte Bent Julenissen Lønrusten. Jeg har bare latt meg muntre av at det er de samme folkene som klaget høyest over rekordkulde i fjor, som også klager over rekordvarm november i år. Nå som vi vet årsaken, er det kanskje lov å ønske seg et lite snøfall. Så kjære julefanten (hvis det er sant som Fjompenissen Pys sier, at du saboterer jula). Vær så snill, nå har du smeltet nok snø. Det hadde vært vesldig koselig om du kunne la oss få et lite snøfall til jul.

Det kommer nok ingen julenisse hjem til oss i år. Når vi to småsøstrene nå er blitt 22 og 25, er det minst 15 år siden forrige nissebesøk. Likevel sitter jeg med noe av den samme sitringen i kroppen som den kvelden med klokkeepisoden. Det er det som er så deilig med jula. Det er lov å kjenne litt på den barnlige gleden. Alt er som det alltid har vært, selv om jeg ikke lenger er barn. Og jeg gleder meg til alt. Selv om jeg vet at ingen slektninger blir sendt på do for å ikle seg nissedrakt.

 INGER BOLDVIK