INNSPILL: Den deilige idrettsgleden
Inger Boldvik er leder for DT Drammen. (Foto: Pia Sønstrød)
Tårene sprutet. Gliset gikk fra øre til øre. Gledestårene ville ingen ende ta. Jeg hadde klart det jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare. Lørdag kom jeg i mål. Etter 23 seige kilometer i Birkebeinerløpet. Jeg, som inntil april aldri hadde jogget mer enn sju-åtte kilometer. Gleden, lettelsen og stoltheten over å nå målet var så overveldende.
Jeg har fem år bak meg i Drammens aller beste fotballag. Sånn sosialt sett. Sportslig var vi langt fra best, men vi hadde det like moro uansett. Når du syns det er fint å bruke en hel dag på å kjøre tur-retur Gol for å tape 15–0 i vannrett sludd, er det åpenbart noe annet enn resultatene som betyr mest. 2008-sesongen til Åssiden damelag ble historisk. Drammens Tidende brukte en hel dobbeltside på et oppslag. Om hvor rekorddårlig vi hadde prestert. I løpet av årets 14 første kamper hadde vi bare scoret fire mål. Og sluppet inn 147. Nei, det er dessverre ikke skrivefeil. 147 baklengs. Men når du har gått gjennom så mange kamper med tosifret tap, blir gleden over den første seieren til gjengjeld enorm. Minner for livet. Idrettsglede.
Denne uka er det også mye idrettsglede i DT?Drammen. I hovedsaken på side 6 og 7 møter du barna på idrettsfritidsordningen på Åskollen. De er i et heldig mindretall, for IFO-tilbudet finnes bare ved tre av byens 14 skoler. Glassverket idrettsforening startet opp det konkurrerende tilbudet til kommunens SFO for å demme opp for inntektene de tapte da spilleautomatene forsvant. Nå er det mer populært enn noen gang. Dessuten bidrar det til større rekruttering til idrettslaget. Bra for Glassverket. Og kjempebra for ungene, tenker jeg, at flere finner gleden ved å drive med idrett.
Jeg har mange glade minner fra håndballbanen også. Noen av de tidligste fra allidretten. Min lagvenninne ble så glad og overrasket da hun i debutkampen på
Reistad Minicup fikk håndballen mellom hendene for første gang, at hun fra sin posisjon i forsvar snudde seg rett rundt og suste ballen forbi keeperen. I vårt eget mål. Gjennom barneskolen og ungdomsskolen gikk de aller fleste helgene med til håndballkamper. Jeg husker ikke om vi vant eller tapte mest, men jeg husker hvor utrolig moro vi hadde det. Hvor gode venner jeg fikk. Og hvor stort det er å vinne sammen. Som et lag.
Idrettsglede handler definitivt ikke bare om prestasjoner, sluttresultater og startnummer på brystet. Kritiske røster vil ha det til at Birken-arrangementene handler mest om status og CV-jag. For meg handlet det om å trene mot et hardt mål, oppmuntret av gode kolleger. Sammen kom vi alle i mål på lørdag. Som et lag. Gledestårene er tørket nå, men gleden er fortsatt like stor. Selv om kroppen er så støl at den i et par dager har skreket etter rullator, svever jeg rundt. Med den deilige, deilige idrettsgleden.
INGER BOLDVIK
