INNSPILL: Kortspillets bakside
Svogeren min og jeg har vanligvis et godt forhold. Han er en grei fyr og vi har det morsomt når vi møtes. Unntaket er hvis det kommer en kortstokk på bordet. Svigerinne og svoger forvandles til de bitreste konkurrenter og fiender. I all vennskapelighet, selvsagt.
Inger Boldvik er leder for DT Drammen. (Foto: Pia Sønstrød)
Hadde min svoger sluppet til i denne spalten, hadde han sikkert hevdet at jeg er en dårlig taper. Heldigvis jobber ikke han i DT Drammen, så hans versjon av saken får dere ikke. For det er selvfølgelig ikke riktig at jeg er en dårlig taper. Jeg blir bare bitte litt engasjert. Og kanskje noen ganger noe som kan minne om litt sur. Spesielt hvis han er en dårlig vinner og gnir seieren inn. Og det gjør han egentlig hver gang han vinner.
Vår journalist møtte ingen dårlige tapere da hun besøkte bridgeklubben Silentium på Bragernes. Denne uken kan du på side 10 og 11 bli med på spillkveld i den tradisjonsrike klubben. Siden 1944 har medlemmene møttes for å spille bridge, det eneste kortspillet som regnes som tankesport. Flaks kan du glemme. Her handler det om meldesystemer, kortferdigheter, samspill og kløkt. Da vi var med på en av de siste spillkveldene før sommeren, var det visstnok bare så vidt spillerne hadde tid til å bli tatt bilder av til avisa. De satt i dyp konsentrasjon over kortene. For selv om det er veldig sosialt og uformelt, syns sikkert de også at det er aller morsomst å vinne.
Jeg har selv to stykk bridgespillende foreldre. De har forsøkt å rekruttere meg. Først sa jeg nei av prinsipp, litt fordi man i en viss alder har som ryggmargsrefleks å være uenig med opphavet. Senere prøvde jeg meg, men syntes det var altfor mye å sette seg inn i. Da var det lettere å spille andre spill, uten alt av meldesystem og huskeregler. På sikt kan jeg kanskje vurdere det igjen. Jeg er nemlig veldig glad i å spille kort.
I fjor sommer hadde jeg en kortopplevelse som satte meg ti-femten år tilbake i tid. Foran meg lå seks kort. På andre siden av bordet satt lillesøstra mi med sine seks kort. Mellom oss lå kortstokken. Søstrene i 20-årene hadde fått det for seg at de skulle spille Spøkelse, et av mange populære spill fra barndommen.
Denne kvelden spilte vi oss gjennom alle de spillene vi ikke hadde rørt siden barndommen. Vri åtter. Gris. Jugern. Idiot. Casino. Stress. Stress Less. Krig. Hopp i havet. Spøkelse. I tillegg til å mimre om alle timene med Games, Amerikaner og Spardame, som man trenger flere for å spille.
Det var innmari morsomt. Helt til hun vant uforholdsmessig mange ganger på rad. Om hun skulle fortalt historien i dag, er det mulig hun ville sagt at jeg ble muggen. Det medfører selvsagt ikke riktighet, for jeg er ingen dårlig taper. Heldigvis byttet vi på å vinne utover kvelden, slik at søskenforholdet besto.
Hvis jeg nå bare kan klare å slå den irriterende gode svogeren i Ligretto, kan det bli en bra sommer i år.
INGER BOLDVIK
