200 grunner til ikke å trene
Det føltes litt rart å kikke ned på det lilla kortet. Det sto «SUPER», med store hvite bokstaver. Jeg snur meg og ser forskrekket rett på min tidligere treningsveileder. «Jøss, er du her ennå? Trodde du hadde sluttet for lengst», sa han. Ikke særlig hyggelige ord å få servert. Jeg hadde jo et ønske om økt motivasjon. Men selvfølgelig, han har jo helt rett. Jeg har ikke vært mye på treningssenteret. Tvert imot.
Illustrasjon: Karoline G. Spæren
Kortet, som er et bevis på at jeg er en superbruker av treningssenteret og som kun ble utdelt til noen, skal sikkert symbolisere at jeg har trent en del i noen år. For meg blir det litt som om jeg skulle ha gitt masse penger til kirken, men aldri møtt opp en eneste søndag. I en del kretser er jo det alt som skal til for å forlate synden. Det er ikke sammenlignbart med at jeg har gitt mye penger til treningssenteret. Jeg har ikke kommet i bedre form av den grunn. Så det at du donerer penger til kirken, bør da heller ikke få deg til å tro at du kommer nærmere Gud heller.
Jeg skal ikke ha på meg at jeg er lat. Jeg er slettes ikke lat. Men å trene er så utrolig kjedelig. Uten at jeg klarer å sette fingeren på det, vet jeg ikke hva som skal til for at jeg skal synes dette er gøy. Jeg misunner folk som synes trening er gøy. For et par uker siden var jeg hos en helt ny treningsveileder. Hun sprudlet av glede og energi. For at jeg skulle få henne til å forstå at vi verken snakket samme språk eller delte den samme gleden for trening, var jeg bare nødt til å få et par ting klart. Hun hadde 100 grunner til hvorfor akkurat jeg skulle trene. Jeg hadde 200 grunner til hvorfor jeg ikke skulle. Hennes ansiktsuttrykk gikk fra et stort smil, til mer alvorlig. Sånn, takk! Da forsto vi hverandre, tenkte jeg.
Det finnes også mange andre som har 200 grunner til ikke å trene. Stadig er det en eller annen som spør meg om vi ikke skulle ha trent sammen. Mest fordi de sliter med motivasjonen, de også. Det er selvfølgelig hyggelig at folk spør, selv om jeg setter større pris på om den samme personen hadde spurt om vi skulle gått ut og tatt en øl isteden. Noen ganger er det også så mye kjentfolk der, at det blir nesten som å dra ut på byen. Plutselig er jeg mer opptatt av å gå rundt for å prate med folk, fremfor å trene. Det er for så vidt greit.
Jeg vet egentlig ikke hva som skal til. Jeg har heller ikke prøvd hardt for å få motivasjonen som trengs. At jeg skriver om det, vil kanskje gi meg motivasjon i en måned. Men hva så, etter det? Jeg burde kanskje ha minst 201 grunner til hvorfor jeg skal trene?
EIGIL MOE
- Eigil Moe (30), født og oppvokst på Strømsø. Jobber i et reklamebyrå i Oslo og cirka 4000 unike brukere på bloggen sin. Han har vært vokalist i hardrockbandet Dead Sheriff. Drikker drinker hver fredag, og er ellers fornøyd med livet.
Eigil Moe er spaltist i DT Drammen og blogger.
