INNSPILL: Ich heiße Inger
Jeg har sittet på skolebenken for å lære historie, matte og fransk – på tysk. Som 17-åring bodde jeg et halvt år i Tyskland. Med meg i bagasjen hadde jeg ikke stort mer enn «Ich heiße Inger», «Ein Cola bitte» og «an, auf, hinter…» og resten av regla fra ungdomsskolen. Sistnevnte huskeregle hjelper fint lite i mattetimen og på skolebussen.
De første skoleukene i Tyskland hadde jeg mer enn nok med å skjønne hva lærere og klassekamerater sa. I friminuttene smilte jeg da andre smilte, og satset på at det var det riktige. Det å le når kjørelæreren ler, får deg imidlertid ikke gjennom glattkjøring og oppkjøring i Norge. På kjøretimene er du avhengig av å forstå hva læreren sier. Språkproblemer er sannsynligvis en viktig grunn til at mange innvandrere mangler lappen. Og uten lappen kan det også være vanskelig å bli bedre integrert, for eksempel ved å kunne kjøre barna på fritidsaktiviteter. I rapporten «Kulturkollisjoner bak rattet», som er gjort på oppdrag fra Statens vegvesen, er det gjort intervjuer og observasjoner av innvandrere som er i gang med føreropplæringen. Både trafikklærere og sensorer oppgir at det største problemet er språket.
Derfor er det spennende å se om språksatsingen hos en av Drammens trafikkskoler kan føre til at flere drammensere med dårlig norskkunnskaper tar lappen. Opel Team har allerede en kjørelærer fra Kosovo, og har nå sikret seg en norskpakistaner. Håpet er å få en kjørelærer som snakker tyrkisk på plass ved pedalene også.
Jeg tok ikke førerkortet i Tyskland. Men jeg lærte meg både algebra og andre mattenøtter på tysk. Hvordan? Ved å ringe hjem til pappaen min – som er norsk mattelærer. Tysken fløt etter noen uker med lytting og forsøksvis snakking på skolen. Men noen ting er man avhengig av å få forklart på det språket man kan best.
INGER BOLDVIK


