DT Drammen

Mange har nok bagatellisert betydningen av et år på folkehøyskole sammenlignet med høyskole og universitet.

Elever på Danvik folkehøyskole. Foto: Heidi Strand/DT Drammen

Denne uka har journalist Heidi Strand tatt tempen på livet innafor veggene til Danvik folkehøyskole, i spalta Bydelsliv i onsdagens DT Drammen. Elevene kommer med historier om brødmat og kø, men de forteller også om en glødende interesse for å utvikle seg i de fagene de har valgt.

Danvik folkehøyskole har et godt rykte, og er ikke alene om det. Flere folkehøyskoler rundt om i Norges land tilbyr høy faglig kvalitet til sine elever, men også noe mer.

Den danske pedagogen og teologen  Nikolai Frederik Severin Grundtvig er ifølge wikipedia.org mannen bak folkehøyskolen. Hans grunntanke var at «at læring ikke først og fremst skulle bestå av pugging og terping av teorier som hadde lite med elevenes hverdag å gjøre». I dag har folkehøyskolene i Norge stort sett fellestrekk ved at de har stor variasjon i fagene, fokus på selvutvikling hos elevene, pedagogisk frihet, og ikke minst:  ingen avsluttende eksamen.

Det siste punktet, at det ikke er eksamen, har gjort at folkehøyskolen for mange blir oppfattet som et friår etter videregående. Mange har nok også bagatellisert betydningen av et år på folkehøyskole sammenlignet med høyskole og universitet. Historier om lekne oppgaver og ustrukturerte dager passer ikke alltid inn i oppfatningen om hva det vil si å være student. Da skal man slite og streve, lese store, tunge bøker, og skrive oppgaver etter et fast akademisk mønster.

Folkehøyskolene utfordrer denne tankegangen, og det er sunt. Elevene på Danvik er genuint opptatt av faget sitt, og de Heidi Strand har snakket med drømmer om en plass på den prestisjefylte Den norske filmskolen på Lillehammer. De vil å jobbe med film, en ikke helt enkel bransje å etablere seg i. Og filmskolen på Lillehammer tar bare opp elever hver annet år, og i opptakskravene  ønsker skolen blant at søkerne oppgir «attester som bekrefter yrkespraksis og annen kreativ virksomhet». Det kan de få gjennom folkehøyskolen.

De er ikke bare teorier og fakta som må bankes inn i hodene på de unge, framtidige arbeidstakerne. På folkehøyskolen får elevene mulighet til å prøve ut noe de syns er spennende og interessant. Det er ikke nødvendigvis det yrket de bestemmer seg for, men er det av den grunn verdiløst? Jeg vil påstå at all erfaring  verdifull.

Å velge et kreativt yrke kan være skremmende. Det er ikke lett å etablere seg som kunstner, filmmaker, journalist, fotograf eller designer. Et år på folkehøyskole kan gi en ung tegner mulighet til å prøve ut talentet som et framtidig yrke. Man kan få en smugkikk inn i miljøet, og kjenne på om dette er noe man vil gjør et yrke ut av – eller ikke.
Hva er det man sier igjen? Jo, at det er ingen skam å snu.

Etter tjue år i en kontorjobb, har den unge tegneren aldri glemt drømmen om å leve av hobbyen. Hun tegner ikke så mye lenger, men tenker stadig at det skal hun ta opp igjen, men hverdagen strekker ikke til.

Til de elevene som om få måneder skal søke seg videre til høyskoler og universiteter, og planlegge sin framtid, men som ikke har en idé om hva de vil bli kan folkehøyskolen være en redning. Still spørsmålet: Hva er jeg god til? Hva liker jeg å holde på med? Sjansen er stor for at en folkehøyskole i Norge tilbyr akkurat dét i studiekatalogen sin. Både faglig og egen utvikling og et år man aldri glemmer, er beskjeden fra tidligere folkehøyskoleelever.

Danvik og andre folkehøyskoler kan være springbrettet inn et kreativt yrke som ellers er vanskelig tilgjengelig, men det kan også være året den unge tegneren ble voksen og bestemte seg for å satse på jusstudier i stedet.

CARINA ALICE BREDESEN
Møt meg på twitter: @cabredesen

Carina Alice Bredesen er leder og journalist i DT Drammen