DT Drammen

Det er dagen med stor D. Dagen jeg lengter etter hele året. Det er nemlig dagen vi med innvandrerbakgrunn føler oss mest integrerte, eller norske om du vil. Vi feirer Norge. Vi feirer oss. Sammen.

17. mai-tog i Drammen. FOTO: Drammens Tidende.

Bar asfalt. Lyse netter. Softis.  Melodi Grand Prix.  Jeg elsker alt som heter og smaker mai, rett og slett. Første mai. Åttende mai. Og aller best liker jeg syttende mai.

Det er dagen med stor D. Dagen jeg lengter etter hele året. Det er nemlig dagen vi med innvandrerbakgrunn føler oss mest integrerte, eller norske om du vil. Vi feirer Norge. Vi feirer oss. Sammen.

Jeg digger denne fellesskapsfølelsen. Den er liksom ikke som julefeiringen, eller påsken for den saks skyld. Den sistnevnte er nok verst, siden vi ikke har noe særlig forhold til påskefjellet. Men syttende mai derimot, er inkluderende på en fantastisk måte. Tenk, Norges nasjonaldag forener alle drammensere på samme torg, i samme tog, under samme flagg.
Barn med og uten norsk festdrakt kommer i flokk over bybrua. Like stolte bærer de flagget sitt og hyller dagen.  Er det rart en multikulturell frøken blir henrykt, og omtrent får tårer i øynene når hun ser denne floraen akkompagnert av korpsmusikk?

Selv om vi feirer den samme dagen, med samme mål og mening, er innholdet i feiringen ganske så ulikt. Der har vi innvandrere en fordel. Vi trenger liksom ikke å forberede oss i hjel. For det første er det få, om ingen, av oss som har bunader og stakker og det som er. Visst er det flott med bunader. Visst har jeg alltid ønsket meg en. Men, vi slipper å bruke gruelig mye tid på å stryke og legge ut og legge inn festantrekket. Og snakk om å føle seg vel heit i selvvalgt festklær, hvis kvikksølvet presses høyere enn høyest denne maidagen.

Også har vi de som var så smarte og meldte sine små inn i skolekorpset. Intet vondt ord om korps, altså. Men neimen om vi trenger å stå opp grytidlig for å overlevere poden til sine musikalske venner. «Derfor ser du nesten aldri en innvandrerpjokk i korpsklær. Ikke fordi vi ikke har sans for trommer og trompeter. Men vi er rett og slett kroniske B-mennesker.» Jeg kunne sikkert ha lagt ut i det brede og det lange om lignende generaliseringer som jeg har plukket opp fra diverse norske naboer. 

Ayse Koca er skribent i DT Drammen. FOTO: Pia Sønstrød.

Til deg som lurer på hva vi andre fyller dagen med, vil jeg bare si; Tenk tilbake til årets 17. mai. Hvem hilste og slo av en prat med Gud og hvermannsen? Hvem sto forrest i iskøen? Hvem rasket seg til tivoli etter barnetoget, og tilbrakte store deler av dagen der? Hvem trykket i seg sytten ferske, fortreffelige vårruller, uten å måtte spare plass til den obligatoriske syttendemaibuffeen hos bestemor.  Jo, det var oss det. Vi koste oss med alt det flotte syttende mai hadde å by på. Like mye som deg. Uten anstrengelser. Vi følte at vi var med. Vi følte oss så norske som aldri før.

Neste år har planer om å anstrenge meg for å bli enda mer integrert. Da blir det champagne og jordbær til frokost! Og kanskje en Hallingbunad?

AYSE KOCA

• Ayse Koca (35), kommer opprinnelig fra Tyrkia, men er oppvokst i Drammen og bor på Åssiden. Er gift, har to sønner på to og elleve år. Er lærer ved Brandengen skole, og har tidligere jobbet som journalist i Drammens Tidende. Liker å reflektere over hverdagens underfundigheter, med kritiske og humoristiske briller.